En tatovering med mening❤️

Noen historier treffer rett i hjertet, og Knut Eriks er en av dem. Hva gjør du når gamle tatoveringer ikke lenger speiler hvem du er? For Knut Erik ble svaret å dekke dem med en tatovering som forteller en livsendrende historie – en historie om en iskald morgen, et dramatisk fall, og en firbent helt ved navn Lennox som nektet å gi opp.

Daniel: Først vil jeg høre litt om tatoveringene du ønsket å dekke over. Hva var grunnen til at du ville fjerne dem, og hvordan fant du frem til Masterpiece for å gjøre cover-ups på armen?

Knut Erik: Nei, jeg tok dem i Gamlebyen. Oslogata, er det ikke det det heter? Det var i ’88. Jeg ville dekke dem over fordi de hadde blitt ganske spinkle.

Daniel: Hva fikk deg til å ta tatoveringene i utgangspunktet? Hvilken versjon av Knut Erik var det som tatoverte seg, for å si det sånn?

Knut Erik: Nei, det var egentlig bare å få størst mulig til billigst mulig pris, hehe. De første skattepengene hadde kommet, så da måtte jeg ha tatovering.

Daniel: Så motivet betydde ikke så mye?

Knut Erik: Nei, ikke egentlig. Og den andre, spindelvevet, tok jeg på en hjemmefest. Den ble aldri ferdig. Jeg skulle vel gjort mer med den, men sånn ble det ikke. Jeg angret meg lenge, faktisk i 15 år, før jeg bestemte meg for å dekke den. Det begynte å bli flaut å vise den frem. Da måtte jeg finne den beste i Norge til jobben når jeg først skulle gjøre det.

Daniel: Hvordan kom du over oss?

Knut Erik: Jeg hadde hørt om Electric Linda i mange år og sett mye av arbeidet hennes. Jeg visste at hun var best på cover-ups. Da jeg googlet Linda, dukket dere opp.

Daniel: Det er bra å høre! Det ble jo en fantastisk tatovering.

Knut Erik: Ja, det ble det! Jeg er kjempefornøyd. Folk synes den er utrolig fin når de ser detaljene. Jeg er veldig stolt av den!

Daniel: Det er vi også! Den nye tatoveringen din har en utrolig historie. Har du lyst til å dele den igjen?

Knut Erik: Ja, det var faktisk sju år siden i går. Jeg skulle ut og lufte hunden kvart over sju, og vi gikk bak garasjen mens sola begynte å komme opp. Jeg tenkte: "Dette blir en fin dag." Men da jeg snudde meg for å se på soloppgangen, forsvant begge beina under meg. Jeg landet på siden og kjente med en gang at jeg enten var lam, eller at noe annet alvorlig hadde skjedd.

Jeg hadde ingen følelse i hele venstre side, og det gjorde så vondt at jeg skrek og skrek. Hunden fløy att og fram, men vi bor midt ute på landet, så ingen hørte meg. Plutselig la han seg oppå meg. Jeg fikk dratt meg over på høyresiden, som fortsatt fungerte, men det var 18 kuldegrader, så jeg visste at jeg var ferdig om jeg svimte av.
Jeg dro ullskjerfet mitt opp over kinnene, og hunden la seg oppå meg for å holde meg varm. Han skjønte at noe var galt og sleiket meg i ansiktet hver gang jeg holdt på å svime av. Etter halvannen time begynte jeg å bli bevisstløs, men han nektet å gi opp. Til slutt begynte han å dra meg, rive i klærne og bjeffe. Han dro meg 20 meter inn til gårdsplassen og bjeffet til de i huset våknet. Da de kom ut, satt han ved hodet mitt og passet på.

Klærne mine var helt ødelagt av at han hadde bitt tak for å dra meg. Jeg skrek av smerte, men han ga seg ikke. Familien min fikk knapt lov til å røre meg, for han passet på til ambulansen kom. De pakket meg inn i bobleplast og kjørte meg til Gjøvik sykehus, hvor de opererte inn en titanhofte.

Daniel: Det er en helt utrolig historie...

Knut Erik: Ja, ambulansetempen var bare 35 grader da de kom, så det var nære på. Jeg skjønner fortsatt ikke hvordan det kunne skje.

Daniel: Det er en solskinnshistorie, bokstavelig talt!

Knut Erik: Ja, det var lett å velge motiv til tatoveringen etter det. Han er min skytsengel nå, og han følger meg resten av livet, selv når han er borte. Etter det skjedde, passer han alltid på. Snur jeg meg, er han der.

Daniel: Så han er fortsatt sånn?

Knut Erik: Ja, han skraper på dodøra for å sjekke om alt er greit. På kvelden legger han seg i senga for å passe på. Han har gjort jobben sin resten av livet. Han er bortskjemt nå – han får ligge hvor han vil.

Daniel: Hva føler du når du ser på tatoveringen?

Knut Erik: Stolthet! Over tatoveringen og over han. Jeg er glad for at jeg gjorde det. Han fortjener all rosen han får.

Daniel: Vi er enige! Tusen takk for at du delte historien og for at du valgte Masterpiece som studio for å hedre helten Lennox.
Vi setter utrolig stor pris på det!

Knut: Takk for at dere ville dele historien.

Knut Eriks historie minner oss om hvor mye en tatovering kan bety – det er ikke bare blekk på huden, men et symbol på styrke, kjærlighet og lojalitet. For Knut Erik er tatoveringen en daglig påminnelse om hva han har vært gjennom, og ikke minst om Lennox, hans trofaste følgesvenn og redningsmann.

Vi er stolte over å ha fått være en del av denne reisen og hjelpe Knut Erik med å forevige historien på en måte som betyr så mye for ham. Vi håper historien hans inspirerer deg, enten det er til å ta steget mot din egen unike tatovering eller bare til å reflektere over de små – og store – heltene i livet ditt.

Takk for at du leste og riktig god jul ❤️